Alle mennesker registrert og bosatt i Norge skal ha et fødselsnummer. Fødselsnummeret (11 siffer) består av fødselsdato (6 siffer) og personnummer (5 siffer).
Fødselsnummeret regnes ikke som en sensitiv opplysning og er ikke taushetsbelagt. Nummeret kan likevel bare brukes når det er saklig behov for det og sikker identifisering ikke kan oppnås på annen måte. I de fleste tilfeller er det nok å bruke navn, adresse og fødselsdato for å sikre riktig identifisering av en person.
Men personopplysningsloven inneholder særlige regler om bruk av fødselsnummer og knytter kriterier til slik bruk. Dette indikerer at fødselsnummer kan fremstå som en mer beskyttelsesverdig personopplysning i sjiktet mellom de definerte sensitive personopplysningene og de andre. Mange føler det dessuten ubehagelig å måtte oppgi fødselsnummer i sammenhenger hvor de ikke finner det naturlig og det fremstår som saklig begrunnet eller at det er klart at det er nødvendig.
Datatilsynets mener at fødselsnummer ikke skal benyttes ut fra rene bekvemlighetshensyn. Det skal for eksempel ikke erstatte det å opprette egne kundenumre, brukernavn på nettjenester, KID-numre, registrering i forbindelse med skolemelkordningen og så videre.
Bruk av fødselsnummer
- Offentlige forvaltningsorganer bruker fødselsnummer for å skille enkeltmennesker fra hverandre på en sikker måte.
- Virksomheter som skal rapportere inntekt, gjeld, tilgodehavende, renter og andre ytelser til Skatteetaten trenger fødselsnummeret ditt. Dette gjelder for eksempel arbeidsgivere, NAV, kemneren, Lånekassen, banker, forsikringsselskaper, boligsameier og andre med innrapporteringsplikt.
- Skattemyndighetene bruker fødselsnummeret ditt på innbetalingsblanketten for restskatt for å kunne identifisering deg som skatteyter på en sikker måte.
- Sykehus bruker fødselsnummeret for å sikre at de gir behandling til rett person.
- Kredittopplysningsbyråer bruker fødselsnummeret til å sikre at de gir kredittvurdering av rett person.