Flere store internettjenester har begynt å kreve betaling dersom du ikke godtar at dataene dine brukes til adferdsbasert markedsføring. Datatilsynene i Norge, Nederland og Hamburg ber nå Det europeiske personvernrådet (EDPB) om å ta stilling til praksisen.
Den siste tiden har stadig flere tjenester begynt å gi brukerne et valg: Enten må du samtykke til å bli sporet og profilert for markedsføringsformål, eller så må du betale en avgift ("pay or ok"). Hvis du ikke velger det ene eller det andre, kan du bli utestengt fra å bruke tjenesten.
Samtidig krever personvernregelverket at når virksomheter ber om samtykke til å bruke personopplysninger, skal valget være helt frivillig. Spørsmålet er i hvilken grad denne typen løsninger oppfyller kravet om frivillighet.
Problemstillingen har mye å si for personvernet på nett, og ulike land håndhever praksisen ulikt. Datatilsynsyndighetene i Norge, Nederland og Hamburg (i Tyskland har alle delstatene hver sin datatilsynsmyndighet) har derfor nå bedt Personvernrådet om å komme med en formell tolkningsuttalelse på europeisk nivå etter personvernforordningens artikkel 64(2). En slik uttalelse vil være styrende for hvordan loven håndheves fremover i hele EØS.
– Vi står ved et veivalg. Er personvern en menneskerettighet for alle, eller er det en luksus forbeholdt de med god råd? Svaret vil definere internett i årene som kommer, sier Tobias Judin, seksjonssjef for internasjonal seksjon i Datatilsynet.
Personvernrådet må komme med en uttalelse innen åtte uker. Dersom dette ikke viser seg mulig, kan fristen utvides med ytterligere seks uker, altså til 14 uker totalt.
Ett formål med personvernreglene er å gi den enkelte størst mulig kontroll over egne personopplysninger. I mange tilfeller må derfor virksomheter spørre om samtykke før de sporer og profilerer brukerne. Et samtykke skal som nevnt være frivillig. Det betyr at det ikke skal foreligge press for å samtykke, og det skal ikke inntre negative konsekvenser dersom man nekter å samtykke.
Enkelte datatilsynsmyndigheter i Europa har åpnet for at man kan ta betalt av brukere som ikke samtykker under visse omstendigheter, mens andre ikke har gjort det. EU-domstolen har også nevnt denne typen løsninger, men uten å utdype når de eventuelt er lovlige. Samtidig har EU-domstolen også understreket viktigheten av at det skal være frivillig å samtykke.
– Problemstillingen er både generell og prinsipiell. Det er derfor vi løfter saken. Vi trenger avklaringer og ensartet praksis. Dette er Personvernrådets kjerneoppgave, sier Judin.
Valget mellom å samtykke eller betale, kan være særlig problematisk når det er snakk om store og populære tjenester med mange brukere. Mange kan føle seg avhengig av slike tjenester, for eksempel fordi det er der alle ens venner eller kolleger er, eller fordi det er der viktig informasjon eller populært innhold deles. Et viktig spørsmål er om denne typen omstendigheter gjør at man føler seg presset til å samtykke, særlig hvis man har dårlig råd.
Uavhengig av hva Personvernrådet kommer frem til, vil det fortsatt være mulig å drive med markedsføring som inntektskilde. Det finnes flere former for markedsføring som ikke er like inngripende for personvernet og som derfor ikke krever samtykke.
– Mange tjenester opplever at overvåkingsbasert markedsføring gir høyere inntekt enn andre former for markedsføring. Tjenestene vil derfor helst fortsette med denne typen reklame. Dette er imidlertid ikke et spørsmål om å ha en inntekt, men heller om å maksimere profitten, avslutter Judin.