"Retningslinjer 3/2019 for behandling av personopplysninger ved bruk av videoenheter". Retningslinjene ble vedtatt i Det europeiske personvernrådet 29. januar 2020, og dette er en oversettelse av disse.

Den omfattende bruken av videoenheter påvirker folks atferd. Når slike verktøy gjennomgående tas i bruk på mange områder av enkeltmenneskers liv, legges det et ytterligere press på den enkelte om å forhindre at andre skal oppdage det som kan anses som avvikende oppførsel. Slik teknologi kan de facto begrense mulighetene for å bevege seg anonymt og bruke tjenester anonymt samt generelt begrense muligheten for å holde seg utenfor oppmerksomhet. Dette har store konsekvenser for personvernet.

Selv om vi for eksempel kan være komfortable med videoovervåking for visse sikkerhetsmessige formål, må det treffes tiltak for å unngå misbruk i form av helt andre og – for den registrerte – uventede formål (for eksempel markedsføring, overvåking av arbeidsinnsats og så videre). I tillegg brukes nå mange verktøy til å utnytte bildene som tas, og til å gjøre tradisjonelle kameraer om til smartkameraer. Mengden data som genereres av videoopptakene, kombinert med disse verktøyene og teknikkene, øker risikoen for sekundærbruk (knyttet til eller ikke knyttet til systemets opprinnelige formål) eller til og med risikoen for misbruk. De grunnleggende prinsippene i personvernforordningen (artikkel 5) må alltid vurderes nøye i forbindelse med videoovervåking.

Videoovervåkingssystemer endrer på mange vis måten aktører fra privat og offentlig sektor omgås på i private og offentlige rom, med økt sikkerhet, publikumsanalyse, personlig tilpasset reklame og lignende som formål. Videoovervåking har blitt svært effektivt som følge av den økende bruken av intelligent videoanalyse. Disse teknikkene kan være mer inngripende (for eksempel kompleks biometrisk teknologi) eller mindre inngripende (for eksempel enkle tellealgoritmer). Å holde seg anonym og beskytte privatlivet sitt har generelt blitt stadig vanskeligere. De personvernsrelaterte utfordringene vil avhenge av situasjonen, det samme vil den juridiske vurderingen av bruk av slik teknologi.

I tillegg til utfordringer knyttet til personvern er det også risiko knyttet til funksjonsfeil på slike enheter og avvikene det kan medføre. Forskere rapporterer at programvare som brukes til å identifisere, gjenkjenne eller analysere ansikter, fungerer i varierende grad avhengig av alder, kjønn og etnisitet.

Algoritmene baserer seg på ulike befolkningsgrupper, og skjevheter i ansiktsgjenkjenningsalgoritmen truer dermed med å forsterke fordommene i samfunnet. Derfor må behandlingsansvarlige også sørge for at behandlingen av biometriske opplysninger som stammer fra videoovervåking, regelmessig gjennomgår en vurdering av om behandlingen er relevant, og om sikkerhetstiltakene er tilstrekkelige.

Videoovervåking er i seg selv ikke nødvendig så lenge det finnes andre måter å oppnå det underliggende formålet på. Alternativt risikerer vi at de kulturelle normene endres slik at manglende privatliv blir noe vi godtar på generell basis.

Disse retningslinjene har som mål å gi råd om hvordan personvernforordningen skal anvendes ved behandling av personopplysninger når det brukes videoenheter. Eksemplene er ikke uttømmende, og den generelle tankegangen kan få anvendelse på alle potensielle bruksområder.