Rettslig grunnlag

Offentlige myndigheter behandler mange personopplysninger om oss borgere. For at dette skal være lov, må de ha et rettslig grunnlag – en hjemmel. Hjemmelen danner rammer for hva myndighetene (for eksempel en kommune) kan bruke opplysningene våre til, og skal beskytte innbyggerne mot inngrep i livene sine.

Det er kommunene som skal sørge for grunnskoleopplæringen i Norge (se opplæringslova § 13-1). Det betyr at de har ansvar for og myndighet til å bestemme hvordan opplæringen skal gjennomføres, innen visse rammer selvfølgelig. Det ville for eksempel blitt vanskelig å gjennomføre opplæringen på en god og effektiv måte hvis hver foresatt kunne bestemme hvilke lærebøker deres barn skulle benytte. I tillegg er kommunene «skoleeiere» for de offentlige grunnskolene. En kommunene har med andre ord myndighet til å bestemme over «sine» offentlige grunnskoler. Rettslig sett er da også kommunene behandlingsansvarlig for behandling av elevenes personopplysninger. Læringsanalysesystemet som AVT-prosjektet utvikler er noe kommunene vil kunne tilby skolene å bruke på lik linje med andre læremidler og støttesystemer som lærerne bruker for å planlegge, gjennomføre og følge opp elevenes læringsarbeid. Dersom skolen velger å ta systemet i bruk vil det ikke være valgfritt for elevene.

Krav til rettslig grunnlag

Kommunene må ha et rettslig grunnlag for å kunne pålegge elevene å benytte læringsanalysesystemet. Og fordi systemet benytter kunstig intelligens må de ha rettslig grunnlag for både anvendelsesfasen og utviklingsfasen (også kalt «etterlæring») for den kunstige intelligensen (algoritmen). Utvikling av algoritmen foregår ofte både før og etter at systemet er tatt i bruk, som en evig gjentagende prosess hvor systemet lærer av nye data som tilføres og genereres. Formålet for de to typene behandling som fasene medfører må defineres nærmere av den behandlingsansvarlige, og vi kommer tilbake til AVT-prosjektets definisjoner senere i kapitlet.

Det er naturlig å dele spørsmålet om rettslig grunnlag i to, basert på de to hovedfasene i et KI-prosjekt; utviklingsfasen og anvendelsesfasen. De to fasene benytter personopplysninger på ulike måter.

Personvernforordningen artikkel 6 oppstiller flere alternative rettslige grunnlag. Det er hovedsakelig to av dem som er aktuelle å benytte i forbindelse med læringsanalyse:

Begge de rettslige grunnlagene krever det vi kaller supplerende rettsgrunnlag. Det vil si at man også må ha en hjemmel til behandlingen i en annen lov. Kravet til supplerende rettsgrunnlag fremkommer av forordningen artikkel 6(3).

Det supplerende rettsgrunnlaget trenger ikke nødvendigvis regulere behandlingen i detalj, selv om lovgiver legger opp til at det også kan gjøres. Vi må imidlertid også vurdere rettsgrunnlaget i forhold til andre lovkrav. Blant annet må det supplerende rettsgrunnlaget være utformet på en måte som gjør behandlingen forutsigbar for den opplysningene gjelder. Sistnevnte er en del av rettssikkerhetsprinsippet om forutberegnelighet, som er sentralt i norsk rett. Det er også slik at jo mer inngripende behandlingen er, jo tydeligere bør hjemmelen være. I tillegg er prinsippet om dataminimering relevant (se forordningen artikkel 5), fordi det begrenser omfanget av personopplysninger en kan tillate seg å behandle. Prinsippet angir at en kun har lov til å behandle de personopplysningene som er nødvendige for å oppnå formålet med behandlingen. For å gjøre vurderinger og tilpasse opplæringen til en elev er det for eksempel nødvendig å behandle opplysninger om elevens læringsaktiviteter i ulike fag, men ikke nødvendig å behandle opplysninger om elevens fritidsaktiviteter eller tidspunktet eleven gjorde lekser på, selv om opplysningene kunne vært relevante for vurderingen.

Det er også verdt å merke seg at vilkårene som knytter seg til «rettslig forpliktelse» er formulert mer snevert enn vilkårene som knytter seg til «allmennhetens interesse». Hvis man baserer seg på førstnevnte, må man være rettslig forpliktet til å behandle opplysningene, og formålet skal fremkomme av det supplerende rettsgrunnlaget. Det vil si at formålet for en behandling man er rettslig forpliktet til å utføre defineres av lovgiver gjennom en demokratisk prosess. Videre har de registrerte ingen rett til å protestere på behandlingen hvis behandlingsansvarlig er rettslig forpliktet til behandlingen. Det avgrensede handlingsrommet som «rettslig forpliktelse» omfattes av, tilsier at det ikke er noen reelle alternativer til å oppnå formålet med behandlingen uten å behandle personopplysningene. En logisk følge av det er at det ikke er hensiktsmessig å gi den registrerte noen rett til å protestere.

Hvis behandlingen gjøres for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt, trenger ikke formålet fremkomme av det rettslige grunnlaget (men det kan). Det holder at formålet i seg selv er nødvendig for å utføre den aktuelle oppgaven eller utøve den aktuelle myndigheten. Bokstav e gir altså behandlingsansvarlig rom til å definere formålet selv. Det vil si at kravene til det supplerende rettsgrunnlaget er noe mindre omfattende om behandlingen baseres på «allmennhetens interesse», enn om den baseres på «rettslig forpliktelse».

For behandlinger som baseres på «allmennhetens interesse» følger det også med en rett til å protestere på behandlingen, se forordningen artikkel 21. protest skal knyttes til «vedkommendes særlige situasjon», uten at det utdypes hva som ligger i dette. Etter ordlyden kan det dreie seg om individuelle forhold av tilnærmet enhver karakter. Retten til å protestere er imidlertid ikke absolutt. Hvis behandlingsansvarlig kan «påvise at det foreligger tvingende berettigede grunner for behandlingen som går foran den registrertes interesser», så kan de fortsette behandlingen (se personvernforordningen art. 21. nr. 1).

Forordningen oppstiller også andre rettslige grunnlag som ikke er aktuelle å vurdere i vårt prosjekt. Å basere behandlingen på samtykke er for eksempel ikke aktuelt. Samtykker kan trekkes tilbake når som helst, og er uansett lite egnet der maktforholdet mellom partene er skjevt. Å basere behandlingen på avtale mellom kommunen og foreldrene er heller ikke et alternativ, fordi ingen kan pålegges å inngå en avtale.

Diskusjon om rettslig grunnlag

Anvendelsesfasen

Rettslig grunnlag var det mest diskuterte temaet i dette sandkasseprosjektet, og diskusjonene har primært knyttet seg til anvendelsesfasen for læringsanalysesystemet. 

Det er ingen tvil om at kommunene har rettslig grunnlag til å behandle elevenes personopplysninger, både for å tilpasse opplæringen og gi vurdering i fagene. I 2021 ble det også inntatt en ny bestemmelse i opplæringslova (§ 15-10). Bestemmelsen angir en generell rett for skoleeier til å behandle personopplysninger, inkludert særlige kategorier personopplysninger, når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter opplæringslova.

Det følger av opplæringslova § 1-3 at opplæringen i skolen skal tilpasses evnene og forutsetningene til den enkelte elev. Videre følger det av forskrift til opplæringslova at elevene har rett til underveisvurdering i fagene. Formålet med vurderingen er både å fremme læring og bidra til lærelyst, og å gi informasjon om kompetanse underveis og ved avslutning av opplæringen i faget (se forskrift til opplæringslova §§ 3-2 og 3-3). Grunnlaget for vurderingen er kompetansemålene i læreplanen i faget (se forskrift til opplæringslova § 3-3 andre avsnitt). Kravene til underveisvurderingen er nærmere spesifisert i forskriften § 3-10. Der fremkommer det blant annet at underveisvurderingen skal være en integrert del av opplæringen, og at den skal brukes til å fremme læring, tilpasse opplæringen og øke kompetansen i faget. Kommunen har ansvaret for at kravene i både loven og forskriften oppfylles, herunder stille til disposisjon de ressursene som er nødvendig for at kravene skal kunne oppfylles.

Diskusjonen i sandkassen har hovedsakelig omhandlet hvorvidt den rettslige forpliktelsen kommunene har til å tilpasse opplæringen og vurdere elevene, også kan omfatte behandling av elevenes personopplysninger ved hjelp av læringsanalyse og kunstig intelligens. Som vi har nevnt ovenfor må dette ses i lys av blant annet det supplerende rettsgrunnlaget, prinsippet om dataminimering og rettssikkerhetsprinsippet om forutberegnelighet. Før vi kommer til diskusjonen redegjør vi kort for hvordan arbeidet med tilpassing og vurdering gjøres i dag.

Det finnes ingen universell metode for hvordan kommunene vurderer elevenes kompetanse og gir tilpasset opplæring. Metoden kan variere både skolene imellom og mellom lærere på samme skole. AVT-prosjektet har imidlertid gitt et generelt eksempel: Læreren henter inn vurderingsinformasjon manuelt ved se på gjennomførte aktiviteter i hvert enkelt læremiddel som elevene bruker. Hvert læremiddel presenterer vurderingsdata på ulike måter. Læreren må derfor selv forsøke å se sammenhenger og danne seg et bilde av elevenes kompetanse og utvikling basert på elevenes oppgavebesvarelser og aktiviteter i undervisningen, for å skape et best mulig samlet vurderingsgrunnlag og benytte dette til å tilpasse læringsaktivitetene. Hvilke verktøy som brukes i denne prosessen er forholdsvis uregulert og spenner i praksis fra egen hukommelse, via ustrukturerte skriftlige notater, til mer strukturerte systemer som digitale læringsplattformer med ulike funksjonaliteter.

Det kan være relevant å sammenligne læringsanalysesystemet med læremidler og støttesystemer for sammenstilling av aktivitetsdata fra én stor leverandør med bred produktportefølje. Slike har ofte en liknende funksjonalitet for sammenstilling av elevenes resultater fra egen produktportefølje. Læringsanalysesystemet til AVT-prosjektet vil samle mer av den nødvendige funksjonaliteten for lærerne i ett system, som også skal bruke kunstig intelligens. Å ta i bruk et slikt sentralt læringsanalysesystem, som samler inn aktivitetsdata fra ulike læremidler og bearbeider dem ved bruk av kunstig intelligens, har flere fordeler:

• Den enkelte elev sine aktivitetsdata vil sammenstilles fra ulike læremidler og være lett tilgjengelig fra ett system.
• Presentasjonen av dataene blir mer strukturert, fordi de er på sammenlignbart format og knyttes til elementer i læreplanen. Dette skal gi bedre kvalitet til analysen som både systemet og læreren skal gjøre.
• Analysen av den enkelte elev sin læring blir mer nøyaktig ved at elevens opplysninger kan sammenlignes med aggregerte data om andre elever.
• Det genereres nye personopplysninger og en elevprofil som kan fortelle noe om hvor elevene er i sin læringsprosess og gir anbefalinger til videre arbeid. Dette ville vært vanskelig å utlede uten sammenstillingen som systemets KI bidrar til.

AVT-prosjektets vurdering er at det kontinuerlige tilpasning- og vurderingsarbeid, med eller uten bruk av digital læringsanalyse, i prinsippet er samme behandling. Den rettslige forpliktelsen til vurdering og tilpasset opplæring er gjennomgående implementert i opplæringslova og forskrift til opplæringslova. Plikten kan etterleves på ulike måter og med ulike verktøy – både trykte og digitale. Omfanget av opplysninger som behandles om den enkelte elev og hvilke metadata (kontekst) dette settes inn i vil kunne variere, og er ikke verktøyavhengig. AVT-prosjektet fremholder derfor at det ikke er noen prinsipiell forskjell i om en lærer gjør egne analyser av elevens kompetanse og tilpasningsbehov gjennom for eksempel å studere elevens resultater i ulike læremidler, elevens notatbok og muntlig deltakelse i timen, og på den annen side et læringsanalysesystem som hjelper læreren til å gjøre sine vurderinger ved å sammenfatte og bearbeide informasjonen fra noen av de samme læremidlene i et visuelt grensesnitt.

Videre er AVT-prosjektets vurdering at valg av verktøy ikke er relevant for vurderingen av om et rettsgrunnlag er tilstrekkelig eller ikke. Som støtte for dette viser de til Personvernnemndas avgjørelse i Spekter-saken, der nemnda uttaler følgende:

Som et ytterligere argument for at bruken av læringsanalyseverktøyet ligger innenfor den rettslige forpliktelsen, har AVT-prosjektet fremhevet at det er skolens ansvar å tilrettelegge undervisningen slik at den sikrer et best mulig vurderingsgrunnlag. Både når det gjelder bredden i faget og dybdekunnskap innenfor enkeltområder i faget. Videre viser AVT-prosjektet til at de spesifikke kompetansemålene i læreplanen danner rammen for hva som er nødvendig, og at nødvendighetsprinsippet i personopplysningsloven derfor må sees i lys av dette. Personopplysninger som ikke har relevans for elevenes måloppnåelse i henhold til læreplanen for faget, vil dermed være unødvendige, mens personopplysninger som har relevans for elevenes måloppnåelse vil være nødvendige.

Som grunnlag for struktureringen av personopplysninger i læringsanalysesystemet er det utviklet en domenestruktur (i prosjektet kalt fagkart), som er en digital representasjon av læreplanen og mer detaljerte faglige emner og begreper i denne. Videre har prosjektet definert hvilke metadata utover dette som skal registreres, gjennom en xAPI-profil og eksempler. AVT-prosjektet viser til at denne innrammingen sikrer at personopplysninger som benyttes er relevante og dermed nødvendige. De anfører at det er elementene i metadataene som må verifiseres i lys av nødvendighetsprinsippet, og ikke omfanget i selve datagrunnlaget. AVT-prosjektet fremholder at de har gjort en streng vurdering av disse elementene. I fagkartet er seks av de ti elementene for eksempel direkte hentet fra læreplanen, mens de siste fire bygger videre på læreplanen.

Datatilsynets synspunkt er at valg av verktøy kan være relevant for vurderingen av om behandlingen er dekket av det supplerende rettsgrunnlaget. Ulike verktøy behandler personopplysninger ulikt, og behandling med ett verktøy kan være mer inngripende enn behandling med et annet verktøy. Verktøy er mindre relevant for vurderingen om det er snakk om to tilsvarende verktøy som behandler samme mengde personopplysninger på omtrent samme vis. Bruk av læringsanalyse og kunstig intelligens vil blant annet medføre at det skapes flere nye og andre typer personopplysninger om elevene enn tidligere, og at det dermed behandles mange flere opplysninger om hver enkelt elev. Systemet vil også kunne lære, finne sammenhenger, gjøre sannsynlighetsanalyser og trekke konklusjoner langt utover det både mennesker og systemer som ikke benytter kunstig intelligens er i stand til. Etter vårt syn medfører derfor bruken av læringsanalyse ved hjelp kunstig intelligens en prinsipiell forskjell fra dagens metoder for vurdering av elevene og tilpassing av opplæringen.

Hvorvidt forskjellen mellom dagens metode og fremtidens metode med læringsanalyse er prinsipiell eller ikke, er likevel ikke avgjørende for hvilket behandlingsgrunnlag som er mest passende. Selv om forskjellen er prinsipiell utelukker altså ikke det at behandlingen kan baseres på en «rettslig forpliktelse». For å ta stilling til dette er det relevant å undersøke om, og eventuelt hvordan, behandlingen av personopplysninger påvirkes av innføringen av læringsanalyseverktøyet.

Datatilsynet støtter at personopplysninger som har relevans for elevenes måloppnåelse i henhold til læreplanen kan være nødvendige å behandle i forbindelse med vurdering av eleven og tilpassing av opplæringen. Vi deler imidlertid ikke synspunktet om at omfanget av datagrunnlaget ikke er relevant ved vurderingen av hvilke opplysninger som er nødvendige å behandle, for henholdsvis å «oppfylle en rettslig forpliktelse» eller «utføre en oppgave i allmennhetens interesse». Kravet til nødvendighet setter rammene for hva som er en lovlig behandling av personopplysninger innenfor de definerte formålene. Nødvendighetsprinsippet er en rettslig standard i EU/EØS, og må tolkes i overenstemmelse med forordningens formål. Hvis behandlingen baseres på «rettslig forpliktelse» er rammene som angis i opplæringslova fastere, ved at formålene er bestemt av lovgiver, og en må vurdere hvilke opplysninger som er nødvendige å behandle ut fra disse. Hvis behandlingen baseres på «allmennhetens interesse» må også behandlingen omfattes av opplæringslova sitt virkeområde, men en står friere til å definere formålet selv. Etter Datatilsynets oppfatning synes læringsanalysesystemet å behandle flere personopplysninger enn det som kan sies å være nødvendig for å oppfylle den rettslige forpliktelsen. Datatilsynet er altså tvilende til om kommunene kan sies å være rettslig forpliktet til å bruke læringsanalyse og kunstig intelligens for å tilpasse opplæringen og vurdere elevene. Utfra Datatilsynets begrensede forståelse virker det derfor mer passende å basere behandlingen på «allmennhetens interesse», hvor kommunene står friere til å definere formålet for behandlingen selv.

Det er viktig å påpeke at sandkasseprosjektet ikke har foretatt noen omfattende analyse av hvordan plikten til å gjøre vurderinger og tilpasse opplæringen til den enkelte elev oppfylles i dag, og i hvilken grad dagens metoder er egnet til å oppfylle plikten. AVT-prosjektet har fremhevet at kvaliteten på underveisvurderingen og tilpasningen av opplæringen sannsynligvis vil heves betydelig ved bruk av læringsanalysesystemet. De har videre anført at en stor verdi med læringsanalysesystemet er at den enkelte elev i større grad skal kunne ha tilgang til og nytte av egne personopplysninger, gjennom at de er tilgjengelig på en felles plattform som vil forvaltes av det offentlige.

Utviklingsfasen

Ved vurdering av rettslig grunnlag er det naturlig å skille mellom anvendelsesfasen, som er beskrevet ovenfor, og utviklingsfasen. Utviklingsfasen innebærer blant annet at læringsanalysesystemet bruker elevenes aktivitetsdata til å trene opp algoritmen, slik at den kan bli stadig mer treffsikker i sine prediksjoner.

AVT-prosjektet har konkludert med at formålene for de to fasene ikke er forenlige med hverandre. Det må derfor gjøres en selvstendig vurdering av rettslig grunnlag for utviklingsfasen av algoritmen, løsrevet fra hovedformålet. Det har vært enighet i sandkassen om at «allmennhetens interesse» er det best egnede rettslige grunnlaget for utviklingsfasen. Kommunene har per i dag neppe noen rettslig forpliktelse til å bidra til videreutvikling av KI-verktøy som benyttes i undervisningen.

Behandling av personopplysninger til den enkelte elev med formål om å videreutvikle algoritmen i et læringsanalyseverktøy, skjer til nytte for fellesskapet og ikke bare for den enkelte elev som får sine personopplysninger behandlet. Det er grunn til å anta at behandling for dette formålet kan fremstå mindre forutsigbart for elevene og deres foretatte, enn behandling av personopplysninger i forbindelse med bruk av læringsanalysesystemet.

Ved å basere behandlingen på «allmennhetens interesse» gis elevene en rett til å protestere. Les mer om dette lengre ned i rapporten. AVT-prosjektet vil bygge læringsanalysesystemet på en måte som ivaretar denne rettigheten, med en lett tilgjengelig funksjon for elevene som gjør det mulig å søke om at deres data ikke skal brukes til etterlæringen av systemet. Videre vil de begrense inngrepet i elevenes personvern ved å pseudonymisere personopplysningene som brukes til videreutvikling av algoritmen. De vil også se på muligheten for å anonymisere elevenes personopplysninger for bruk til dette formålet. Sistnevnte avhenger imidlertid av hvilken linje det europeiske Personvernrådet legger seg på i sine kommende retningslinjer om anonymisering.

I likhet med behandling av personopplysninger som er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse, krever også behandling av personopplysninger som er nødvendig for å oppfylle en oppgave i allmennhetens interesse et supplerende rettsgrunnlag.

AVT-prosjektet har primært trukket frem opplæringslova § 13-3e, sammen med § 15-10, som supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger for utviklingsfasen. Opplæringslova § 13-3e regulerer kommunenes plikt til å arbeide med kvalitetsutvikling i skolen. AVT-prosjektet argumenterer for at denne plikten innebærer at læringsanalysen skal være så nøyaktig og effektiv som mulig, noe som gjør det nødvendig å videreutvikle den anvendte algoritmen, herunder behandle elevers personopplysninger til etterlæring.

Temaet har vært lite diskutert i sandkassen, fordi mesteparten av oppmerksomheten har vært rettet mot behandlingsgrunnlag for anvendelsesfasen. Datatilsynet synes det er utfordrende å finne et tydelig supplerende rettsgrunnlag for utviklingsfasen i opplæringslova eller lovens forskrift, men utelukker ikke at grunnlaget AVT-prosjektet har basert behandlingen på kan benyttes. Dette er ikke en unik utfordring for utdanningssektoren, men noe de fleste offentlige virksomheter som ønsker å bidra til utvikling av KI-verktøy risikerer å støte på. Problemstillingen er også berørt i sluttrapporten fra NAV-prosjektet, som løp parallelt med dette prosjektet i sandkassen. Kunnskapsdepartementet jobber for tiden med en ny opplæringslov, som vil være klar tidligst i 2023. Innenfor utdanningssektoren har man derfor nå en unik mulighet til å klargjøre skolenes handlingsrom for å bidra i utvikling av KI-verktøy til bruk i undervisningen.

Retten til å protestere

Ved behandling av personopplysninger med grunnlag i «allmennhetens interesse», har de registrerte etter nærmere vilkår rett til å protestere på behandlingen (se personvernforordningen art. 21). I sandkassen har vi diskutert denne rettigheten opp mot den behandlingen som gjøres i læringsanalysesystemet. Som vi har nevnt tidligere må en protest begrunnes i den registrerte sin «særlige situasjon». Fordi vi har begrenset erfaring med bruk av kunstig intelligens i grunnskolen kan det være vanskelig å forestille seg hvilke særlige situasjoner som kan gjøre seg gjeldende.

En rett til å protestere på behandlingen i læringsanalysesystemet kan både være en fordel og en ulempe. En protest vil sette i gang en vurdering hos kommunen, som igjen kan føre til utbedringer i systemet. I tillegg er maktbalansen mellom kommune og elever skjev, og en rett til å protestere vil kunne bidra til å jevne ut denne. Ressursene som vil gå med til å behandle eventuelle protester kan dog være en ulempe, og det er vanskelig å anslå hvor mange protester som vil fremmes. Bruk av kunstig intelligens er nyskapende og ukjent for mange. Uvisshet kan skape bekymring hos både elever og foresatte, som igjen kan føre til protester mot behandlingen. Protester på slike grunnlag er ikke i seg selv nok til at behandlingsansvarlige må ta protesten til følge, men protesten må selvsagt behandles, og bevisbyrden ligger hos den behandlingsansvarlige.

Antallet protester vil sannsynligvis kunne begrenses med åpenhet (som også er et krav), for eksempel om hvilke data som brukes, hvordan dataene brukes, hvilke rettigheter elevene har og hvordan de kan anvende rettighetene sine. Når det kommer til stykket vil sannsynligvis de fleste sette pris på bedre læringstilpassing, med påfølgende høyere kunnskapsnivå for barna. Forutsatt at systemet utvikles på en ansvarlig måte.

Oppsummering rettslig grunnlag

Datatilsynet og AVT-prosjektet brukte to workshop-er til å diskutere det rettslige grunnlaget for behandling av personopplysninger i læringsanalysesystemet, og vi har ulike synspunkter på valg av rettslig grunnlag og hvorvidt det supplerende grunnlaget er tilstrekkelig. I AVT-prosjektet har de vurdert behandlingen som en «rettslig forpliktelse», og viser til at det supplerende grunnlaget i opplæringsregelverket underbygger dette. Datatilsynets innspill er at «allmennhetens interesse» synes som det mest passende grunnlaget for behandlingen, og at det supplerende rettsgrunnlaget burde vært sterkere enn det er i dag.

Her er det viktig å påpeke at de i AVT-prosjektet har betydelig mer kunnskap om utdanningssektoren, læringsanalyse og om opplæringsregelverket enn det Datatilsynet har. Prosjektet har også vært pågående siden 2017, hvor de har jobbet aktivt både med vurderingene og det konkrete systemet. AVT-prosjektet har altså et mye bredere vurderingsgrunnlag enn Datatilsynet har hatt, og har derfor hatt anledning til å gjøre mye grundigere arbeid. Datatilsynets innspill er å anse som veiledning, og utgjør ingen lovlighetsvurdering av læringsanalysesystemet. Samtidig er AVT-prosjektet bevisst på at det er sentrale spørsmål om databehandlingen i anvendelsen av systemet som de ikke har fått erfaring med enda, og som kan medføre at de på et senere tidspunkt vil endre sin vurdering av behandlingsgrunnlaget.

Vi vil også fremholde at utdanningssektoren har anledning til å ta initiativ til å få på plass et sterkere rettslig grunnlag enn den har i dag. I den nye opplæringsloven kan det for eksempel gis en tydelig hjemmel for bruk av kunstig intelligens og digital læringsanalyse, med klarere rammer for bruk. Det vil i så fall sikre sterkere demokratisk forankring for bruk av slike verktøy og høyere grad av forutberegnelighet, både for elever, foresatte, lærere, skoleeiere og andre berørte.