Etiske skråplan
Før vi prøver å konkretisere hvordan de etiske rammeverkene slår ut for PrevBOT-prosjektet, tar vi et steg tilbake til det grunnleggende spørsmålet: Er det i det hele tatt riktig av Politihøgskolen (eller andre institusjoner knyttet til politimyndighetene) å forske på ny teknologi, som man allerede før start er ganske sikker på vil ha bivirkninger, men der det totale omfanget av bivirkninger ikke er lett å bedømme? Eller kan det eventuelt bli det første steget på et skråplan?
For å vurdere det gjorde sandkasseprosjektet det vi kan kalle en første steg-analyse, inspirert av den såkalte «rettferdig krig»-tradisjonen (Bellaby, 2016; Diderichsen, 2011; Kleinig, 2009; Syse, 2003), en type tenking som i dag står sentralt i etterretningsfeltet, og for så vidt maktbruk generelt.
Vi tok ikke mål av oss å gjøre en komplett etisk analyse, men via analysen fikk vi belyst sentrale spørsmål, som forhåpentligvis kan gi PrevBOT-forskingen noen føringer når de staker ut kursen videre. Vi håper også det er nyttig for andre å se konkrete eksempler på etiske drøftinger her i rapporten.
Slave av det første steget
Filosofen Hans Jonas, kjent for å fokusere på de etiske implikasjonene av moderne teknologi og vitenskap, formulerte det slik: «Fri til å ta det første steget, men slave av de følgende stegene» (Jonas, 1983). Selv om vi har friheten til å initiere handlinger, binder de påfølgende konsekvensene av disse handlingene oss, og begrenser vår framtidige frihet. Dette understreker viktigheten av ansvarlig beslutningstaking, spesielt i lys av irreversible teknologiske inngrep i naturen og menneskelivet.
For PrevBOT vil det være relativ kort vei fra idé & behov-stadiet via prototype, design og til utviklingsfasen i det skisserte prosessløpet over. Funksjonene PHS vil putte inn i boten er nemlig i stor grad demonstrert i annen forsking. For PrevBOT-prosjektet handler det om å få de ulike delene til å fungere som helhet. For å vite om den fungerer, må man teste. I første omgang i trygge rammer som simulering. Like fullt har man tatt enda et steg på illustrasjonen over. Når boten så er utviklet og klar til testing i bruksmiljø, kan det være vanskelig ikke å ta den i bruk – på en eller annen måte – hvis samfunnet eller enkeltsaker «krever» det. Om ikke av norsk politi, så ved en kommersiell aktør eller andre.
Det er også lett å se for seg et annet «krav» som kan komme: Et krav om at PrevBOT også lagrer data om de som blir flagget, slik at de kan bli straffeforfulgt. Er det i så fall etisk riktig av politiet ikke å etterforske når de får potensielle beviser og overgripere i fanget? Kanskje ikke. Men en PrevBOT som kan brukes i etterforskingsøyemed er sannsynligvis mer inngripende - og noe ganske annet - enn en forebyggende bot. En flagging vil da få større konsekvenser for enkeltmenneskene, materialet må trolig lagres lenger og deles med andre deler av politi og påtalemakt. Det kan derfor være lurt å innrette boten slik, at det ikke setter politiet i dette etiske dilemmaet på et senere tidspunkt.
Forsking er forsking. Hvert steg i utviklingsforløpet kan by på både kjente og ukjente muligheter, og kjente og ukjente konsekvenser. Det første steget kan altså lede oss på et skråplan, der man sklir av gårde mer eller mindre bevisst, og ender et sted man i utgangspunktet ikke ønsket. Det er ikke dermed sagt at man aldri skal ta det første steget. Men det er viktig å være bevisst – allerede i idé & behov-stadiet – på de mulige konsekvensene av et endelig produkt.
«Rettferdig krig»
Til vurderingen av om man bør ta det første steget i forskingsprosjektet PrevBOT, har etikk-professor Jens Erik Paulsen ved PHS latt seg inspirere av «rettferdig krig»-tradisjonen, og løftet fram syv momenter som er relevante å se på:
- Legitimitet
- Rettmessig grunn
- Sinnelag
- Proporsjonalitet
- Rimelig håp om å lykkes
- Siste utvei
- Hensynet til uskyldig tredjepart